Mellomeuropa
Ved inngangen til det tjuende århundre var folk lei pietisme, bluferdighet, og ikke minst de mange lag med klær sosiale normer i en årrekke hadde påtvunget dem. Nudisme begynte å bli akseptert i USA, og naturisme som en bevegelsen oppstod i Europa. Og selv om man i Frankrike allerede i noen år hadde sett en oppmykning av Victoriatidens sosiale normer, og det i Sveits ble vanligere å praktisere nakenhet i friluft som en helsefremmende aktivitet, så var det i Tyskland rundt århundreskiftet naturismebevegelsen oppstod. Den tidlige naturismebevegelsen handlet ikke ensidig om nakenhet. Naturisme var en livsstil og en filosofi som innbefattet respekt for jorden, det å leve i pakt med naturen, å spise sunt, avstå fra alkohol og tobakk, og daglig fysisk aktivitet for å styrke både kropp og sinn. Organisert naturisme fikk i Tyskland betegnelsen Freikorperkultur, ofte forkortet FKK. Paul Zimmerman åpnet i 1903 en park nær Hamburg for naturister. Han kalte parken Freilichtpark, som oversatt betyr noe slik som «frisk luft parken», og Zimmerman mente at opplevelsen av det å være naken og omfavne naturen rundt seg ville hjelpe mennesket til et lyst og lettere liv. Rundt 1920 fantes det ca. 200 parker hvor praktisering av naturisme var tillatt. Parkene ble, i tillegg til det helsemessige aspektet, sett på som nærmest et utopisk sted hvor fred, frihet, og likhet uten sosiale skillelinjer, var de bærende elementer.
Hitler forsøkte midt på 1930-tallet å forby både parker og steder hvor nakenhet var tillatt, og også naturisme generelt. Men det viste seg at tilhengerne av naturisme var så mange, også blant Hitlers tilhengere, og troen på naturismens fordeler så sterk, at parkene snart ble tatt i bruk igjen til tross for forbudet. Hitler opphevet forbudet, men forlangte at alle steder hvor naturisme var tillatt skulle registreres i "Kraft durch Freude», en statskontrollert fritidsorganisasjon. Siden naturismen nå var kontrollert av staten betød det at «uønskede elementer», så som jøder, kommunister, og sigøynere ikke lenger fikk adgang til å praktisere organisert naturisme.
I likhet med etter første verdenskrig, fikk naturismen et oppsving i Europa etter andre verdenskrig. Krigstrøtte europeere søkte igjen til naturismens verdier og filosofi. I Øst-Tyskland ble organisert naturisme forbudt i frykt for at klubber eller foreninger kunne bli arnested for oppvigleri og undergravelse av staten. Men befolkningen fikk beholde sine strender og parker, så praktiseringen av naturisme både fortsatte, og blomstret opp utover 1950-tallet. I Vest-Tyskland fikk naturistbevegelsen fortsette slik de var før nazistene overtok makten på 1930-tallet.
Europeere som besøkte Tyskland, også før både 1.og 2. verdenskrig, fikk både se og oppleve naturisme, og tok både ideen og praksisen med seg hjem. I Frankrike ble «Club de Solieil» etablert i 1944, og i løpet av et par år hadde de åpnet klubber i mange franske og europeiske byer. De var også medvirkende i etableringen av FFN (Forening for Franske naturister), og senere INF (International Naturist Federation). De fikk også både FFN og INF anerkjent og godkjent som offisielle ungdoms- og turist-bevegelser i Frankrike.