Fra middelalder til Napoleon
Etter at de Olympiske leker ble forbudt, og Romerrikets fall, ble det trangere og trangere kår for sosial nakenhet i Europa utover det første årtusen og de påfølgende århundrene. Samfunnet ble i stor grad styrt eller påvirket av presteskapets strenge syn på nakenhet og seksualitet, så vel som på kvinner. Midt på 1300-tallet, i Renessansen, endret synet på nakenhet seg noe. Beundring både av kvinnen og av kunsten, førte til at statuer og kunst som viste nakenhet ikke lenger hadde et strengt religiøst tema, men også kunne hylle den nakne menneskekroppen. Men det var på ingen måte snakk om å praktisere sosial nakenhet, men kropp var ikke lenger noe som ble ansett som syndig. Denne holdningen holdt seg frem til 1500-tallet da først John Calvin, og senere Martin Luther talte sterkt for å reformere den katolske kirke. Så etter reformasjonen i 1537 ble synet på nakenhet og kropp radikalt endret. Den protestantiske kirken la sterk vekt på en tolkning av Bibelen som la vekt på menneskets synd, og fokuserte på at menneskekroppen var svak og sinnet begjærlig. Puritanere nektet sågar å bade fordi de mente det å være naken var veien til fordervelse. I en kort periode fra slutten av 1700-tallet til omtrent 1830, under Napoleons regjeringstid, fikk deler av kroppen, dvs. kvinnekroppen, igjen slippe ut i dagslys. Dette skyldtes mye Napoleons keiserinne Josephine. Hennes selskapskjoler viste skuldre og armer, og også bryst, altså ikke bryster - nei Gud forby - men brystet over brystene. Nakenhet gjenoppstod i kunsten, noe bl.a. Goya var en representant for.