Viktoriatiden - trange kår
I Viktoriatidens England og Europa led igjen menneskekroppen av mangel på sollys. Historikere mener starten på perioden ble markert med Reformloven av 1832, selv om dronning Victoria ikke startet sin regjeringstid før i 1837. Og det var kvinnekroppen som i størst grad ble offer for tidens puritanske tankesett. Kvinner i overklassen begynte å dekke til hele kroppen bortsett fra ansiktet. Når en kvinne skulle vise seg offentlig måtte hun både ha hansker som dekket hendene, og hatt som dekket håret. Kvinner i de lavere samfunnslag hadde nok ikke ressurser til å etterleve tidens levesett på samme måte, men også disse måtte dekke til kroppen i større grad enn under Napoleonstiden. De mest groteske utslagene Victoria-tidens puritanske menneskesyn fikk utslag i mange av de britiske koloniene. Misjonærer tvang ikke bare sin religion på urbefolkningen, men også sitt syn på at menneskekroppen var et syndens tempel, og derfor måtte dekkes til. Så uten tanke for tradisjon og levesett ble den opprinnelige befolkningen i koloniene i bl.a. Afrika, India, og Australia, tvunget til å bære klær på samme måte som misjonærene selv. Selv om både misjonærer og koloniherrene gjorde det de kunne for å “sivilisere” urbefolkningen, tok de ikke alltid til seg det som ble predikert, hverken i religiøs retning eller når det gjaldt bekledning. Spesielt stammer som levde isolert fortsatte å kle seg tradisjonelt, men mange stammer som levde tettere på kolonistene fortsatte også å kle seg slik de alltid hadde gjort, noe som betød at de ofte var helt nakne. Ernest Hemingway beskriver dette i boken “Green hills of Afrika” som ble utgitt i 1935. Boken er en selvbiografisk, å beskriver og handler om jakt i Afrika. Jaktlaget Hemingway er en del av får i stor grad hjelp av “de lokale” i jakten, både som sporfinnere og bærere. Hemingway beskriver flere steder i boken hjelpernes klesdrakt, og ofte er den fraværende, dvs. de er nakne. Han beskriver også hvordan en sporfinner “kaster kappen han har rundt kroppen bak på ryggen for at den ikke skal hindre hans bevegelser, og løper naken etter viltet”. Under de tidlige Olympiske leker løp som tidligere nevnt Spartanerne nakne av samme grunn.
Som så ofte ved kulturelle endringer, kom det også nå en motreaksjon mot tidens «kropps-skam» og puritanisme. Den skotske forfatteren og vitenskapsmannen Thomas Carlyle ga i 1836 ut den humoristiske boken “Sartor Resartus - The Life and Opinions of Herr Teufelsdröckh”. Boken ble først publisert som en serie fortellinger i tidsskriftet Fraser’s Magazine i 1833-1834. I boken ytrer Herr Teufelsdröckh (Herr Djevelmøkk) bl.a. sine tilsynelatende lærde tanker om filosofien, symbolikken, og påvirkningen klær har på mennesket. Og han diskuterer også hvorvidt mennesket hadde vært lykkeligere om de hadde gitt avkall på å bruke klær. Selv om moralen i tiden kanskje var streng, så var praksisen, i alle fall i deler av befolkningen, helt annerledes. I alle store byene i Europa, og kanskje spesielt i London, Brussel, Amsterdam og Paris, gikk det en seksuell understrøm som fant sitt utløp i pornografien. Markedet var oversvømt av et stadig økende utvalg av erotisk materiale, fra magasiner med skjemtevers og noveller, til gjennomførte seksuelle romaner.